RENÉ DESCARTES

René Descartes ble født 31. mars 1596 i Frankrike og levde i en lavadelig familie. Da han var 8 år ble han sendt til det kongelige kollegium i byen La Flèche for å studere og gå på skole. La Flèche ble en av de fremste skolene i Europa, og her ble René til 1612, hvor han det siste året studerte logikk, filosofi og matematikk og avla en eksamen i juss. Som student la han merke til at mange av argumentene lærerne kom med ikke ga noen mening, og han visste ikke om han skulle tro på dem eller seg selv. Han ønsket at alt skulle være sikkert, og det lærerne hans fortalte han var enten usikkert eller lite nyttig. Det eneste unntaket var matematikk, hvor man regner seg frem til det riktige svaret. Han sørget derfor at teoriene han utviklet skulle sørge for at man kunne oppnå sikker kunnskap.
Han valgte å studere videre i militæret og reiste rundt i Europa, uten og oppleve en enste krig. Han slo seg til slutt ned i Holland, som var det landet i Europa hvor det var best utviklet ytringsfrihet på den tiden. I denne byen begynte han å tenke ut grunnen til at mennesker tenkte som de tenkte og han drev med undersøkelser knyttet til filosofi, matematikk og vitenskap. I 1649 inviterte dronning Christina av Sverige han til å bli hennes personlige lærer i filosofi. Der døde han av lungebetennelse i 1650, mest sannsynlig pga det kalde klimaet og de tidlige undervisningstimene. Han utga også en del verk under sitt liv. I filosofi var det særlig to som har blitt lagt godt merke til: Om metoden som han utga i 1637, og Meditasjoner som kom ut i 1641. På denne tiden var det vanligst å gi ut faglitteratur på latin, så disse ble spesielt godt lagt merke til fordi han ga de ut på sitt eget språk, nemmelig fransk. På latinsk ga han ut Principia philosophiae i 1649 med et forord rettet til Dronningen av Sverige, Christina.
Han regnes som en av vestens viktigste tenkere og var en inspirasjonskilde for andre filosofer verden over til og med i dag. Hans mest populære utsagn var: Je pense, donc je suis. Dette blir på norsk: Jeg tenker, derfor er jeg.
Erkjennelsesteorien handler om: Kan vi vite noe sikkert? Flere filosofer har vært i både enig og uenighet om dette spørsmålet. Diskusjonen handler om sansene våres virkelig kan gi oss sikker kunnskap, fordi sansene kan også bedra oss. Eks: Hører man noe på nært hold er lyden veldig høy, men hører man det på lang avstand er lyden lav og dermed annerledes. Det erkjennelsesteoretiske problem stiller spørsmål ved dette.
Decartes var opptatt av erkjennelsesteoretiske spørsmål og metafysikk. Han kom med ny kunnskap til verden der autoritære menneskers påstander ikke automatisk var sanne, men ble tilt spørsmål ved. Tvil er et nøkkelord og utgangspunkt i Decartes teori.
Decartes kom med skeptiske spørsmål som dette: ”Hvordan kan jeg vite at jeg ikke drømmer? Hvordan kan jeg vite at ikke en ond demon lurer meg til å tro at 2 + 2 = 4?” Erkjennelsesteorien brukte han for å svare på slike ting. Disse spørsmålene skulle ikke svekke troen på virkeligheten, men styrke den til å bli sikker. Han ville finne ut om en oppfatning var sann eller ikke.
Den grunnleggende tvilen betydde at man skulle tvile på alt, helt frem til det var umulig å tvile. Decartes arbeidet slik med sanser, drømmer, virkelighet og mattematikk.
Ideen han hadde om det fullkommende var å bevise Guds eksistens (etter sin egen). Denne ideen måtte komme fra et annet sted enn han selv, fordi han ikke er fullkommen. Han mente at Gud var god og derfor måtte også fornuften vår være god. Med andre ord: at mattematikk (2 + 2 = 4) er riktig og sansene våres stemmer.
På en måte kan man si at Dercartes sin forskning kan deles inn i en prosess på 6 punkter: 1. Erkjennelsesteorien: Kan vi vite noe sikkert? 2. Skeptiske spørsmål. 3. Den grunnleggende tvilen. 4. Overbevisning om egen eksistens. 5. Overbevisning og tro om alt omkring deg selv (verden). 6. Sansene er riktige.